Minner fra en barndom

Vår siste video er laget som en hilsen og takk til de som alltid var der for oss når vi vokste opp, våre foreldre. Minnene fra en lykkelig barndom står fortsatt sterkt i hukommelsen. Ikke bare takker vi våre foreldre, men også våre venner og lekekamerater.

Der vi vokste opp i Stranda i Florø, var det en flott gjeng med unger, som hadde det utrolig moro.

«Friheten» var navnet på et område som var vår nærmeste nabo. Egentlig hadde vi ikke lov til å være der, men det var vi likevel. En del sauer hadde «Friheten» som sitt sommerbeite, men de oversåg oss, og vi oversåg dem. Så vi gikk stort sett godt i lag.

Det var også mange trær og klatre i der, og et not-heng der det gikk for seg litt forskjellig etter hvert som vi ble eldre. Et not-heng er altså et sted der fiskere hengte sine garn til tørk etter sildefiske. Siden sildefisket helst foregikk vinterstid, var der mange garn å henge i på sommeren, med eller uten følge.

Og hvem husker ikke det å leke cowboy og indianer? Vi fikk gjerne kniv i slire til jul av våre foreldre, og den bar vi stolt i belte både hjemme og ute. Vi smidde piler og buer og skjøt på blink, og noen ganger på hver andre når vi ikke var helt enige om hvordan leken skulle gå frem.

Rett ved «Friheten» var det en liten strand i en bukt som ble kalla for «Hummervika». Der bada vi og lekte med båter og glemte som regel at vi skulle hjem, både til middag og til kvelds.

På denne tiden fantes der ingen pc og Internet, mange av oss hadde ikke en gang tv, så vi måtte finne på ting og underholde oss selv.  
Om sommeren kunne vi leke med ball på grusplassen ved «Køff», fiske etter mort på «Køff-kaia». Noen hadde også tilgang til robåt, og selv om vi ikke hadde lov å dra utpå fjorden alene, gjorde vi det likevel. Tøffe var vi i alle fall.

Florø på denne tiden var «delt» omtrent på midten og bestod av «Utibynarane» og «Innibynarane».

Vi hørte til den første kategorien og våget oss sjelden inn på "Innibynarane" sitt område. Og sannsynligvis var det også omvendt, for de var sjelden å se på våre kanter.

Kampen mellom disse to delene av Florø tilspisset seg alltid når det nærmet seg jonsok.

Det gikk for det meste på kampen om å ha det største jonsokbålet.  
"Utibynarane" bygde sitt bål på «Klubben», en liten øy like ved Florø havn. Innibynarane bygde sitt på «Rota», som er en litt større øy like ved vår øy. Det var også et bål på «Skiten», som var et stort, myrete og skittent område ved innerste delen av Florø-landet.

Kampen mellom bydelene bestod altså om å ha det største bålet. Gikk ryktene om at "Innibynarane" hadde større tilgang på materiale til bålet sitt, ble det gjerne nattlige tokt for å stjele fra de og bygge på vårt eget bål.  
Disse toktene ble som regel utført av det største og tøffeste guttene fra vår del av byen, og jeg hørte ikke til disse, men spennende var det likevel å vite om det og se neste dag hva de hadde fått tak i.

Det var også svært spennende å høre disse tøffingene fortelle om toktene, og hvor nære på det var at det ble tatt på fersken.. Begrepet å «Slå av for kjentfolk» var trolig ikke funnet opp den gangen.

Vintrene på den tiden da vi voks opp var alltid fine, med passelig mye snø, og med is på «Storevatnet». Ski var aldri noe for meg, men skøyter hadde jeg, og rattkjelke.

I Stranda på denne tiden var det kanskje bare et par biler, så det var liten sjanse for å treffe noen da vi la i vei nedover bakken fra «Lyktehogen» og ned til «Jacken og dei». Det gikk så det suste nedover, og kampen om å komme lengst utover på flata var selvfølgelig viktig å vinne.

Når jeg tenker tilbake på denne tiden, er det med gode følelser og takknemlighet for at vi hadde en god barndom som har gitt oss mange gode minner. Noen minner ble festet til fotografier, men de fleste har kun festet seg til hukommelsen. Synd at fotoapparatet ikke var allemannseie den gang. Men heldigvis er min hukommelse ganske frisk og god, slik at jeg i alle fall husker alle de gode dagene og årene.

Visst var og er der tunge dager inn i mellom, selv om vi lettere fortrenger disse. Feil har vi vel alle gjort i oppveksten, og feil gjør vi nok fremdelen fra tid til annen. Da er det godt å vite at de gode tingene vi gjør, og de gode minnene vi har, er de som blir med oss resten av livet.

Vi i HAG har laget en liten video om noen av de gode minnene og om de som gav oss disse. Håper den kan friske opp i minnene til de mange som ser den og hører etter teksten. Bruk tiden godt og ta vare på de som var sammen med dere i de gode barndomsårene.

Videoen finn du under her..