Pappas og mammas minne

Å miste noen i nær familie er vondt. Det er sagt at tiden leger alle sår, men den som har mistet noen som de er svært glad i vet at det ikke stemmer. 

Hvordan takler man i det hele tatt å miste noen man er glad i? 

Foreldre, for eksempel, skal jo alltid være der. De skal lytte til deg når du har det vondt og trenger noen som kan trøste. De skal gi gode råd og hjelp på din vei til å bli voksen. De skal skryte av deg når du har gjort noe bra, og de skal få vite at de er uunnværlige.

Når du selv er blitt voksen, vil i noen tilfeller rollene bli byttet om. En dag er det kanskje du som må være tilstede og gi trøst og gode råd. 
Når dine store sterke foreldre blir eldre, trenger de å vite at vi ungene er der når de trenger oss, når de skal takle situasjoner som deres generasjon ikke er vandt til, og som er mer naturlig for oss..
En av de beste gavene vi kan gi våre foreldre er å være til stede og vise dem at de har gjort en god jobb med å oppdra oss til det vi er blitt... selv om vi kanskje ikke alltid var like lydige og snille i oppveksten.

Livet er mangfoldig og kan mange ganger være en kamp. Samholdet i familien kan gjerne bli satt på prøve. Det er nok ingen som tror at livet er en dans på roser, og mange har nok også fått erfare at det ikke er det. 

Men stormer går som regel over og man kan være raus og si at man er glad i hverandre og at det er godt at vi kan være sammen. Å være sammen i gode og vonde dager gjelder ikke bare i ekteskapet.

Men at tiden leger alle sår er likevel vanskelig å tro på..

Når noen går bort, sitter mange igjen og har det vondt og skal takle savnet og tomrommet etter en far, en mor, et søsken, en ektemake eller et barn. 

Tanker som ofte går igjen er «hva var det siste vi snakket sammen om? Sa jeg noen gang at jeg var glad i den som ikke er mer? 
Hva skal Jeg gjøre nå når disse personene som jeg var så glad i er borte? Hva med alle de gode opplevelsene vi hadde sammen? Hvem skal jeg nå snakke med om liv og levnad og om interesser vi hadde felles? Hvem skal skryte av meg nå når jeg har gjort noe spennende og bra?» 

Skyldfølelsen over å tenke denne siste tanken er sterk. 

Er jeg egoistisk som tenker slik? Er det rett av meg å savne denne personen, også fordi han, eller hun, var den eneste som sa til meg at jeg var flink?
Jeg vet ikke svaret på noe av dette, men tanker er noe som kan slite mer enn noe annet. Vissheten om at tomheten etter den som er gått bort aldri kan erstattes av noen andre er vanskelig å venne seg til. 

Men selv om det er vanskelig, så går livet videre. Vi skylder den som er borte og de som er igjen å fortsette å leve og gjøre slik som vi vet ville gjøre den vi savner glad og stolt av oss. 

Min pappa og beste venn er borte, og som en hyllest til en stor mann, som satte sine spor i oss alle og er sårt savnet, har jeg laget en liten film som du kan se på lenken under her..

Mamma levde 2 år etter at pappa gikk bort. Hun var en utrolig dame som i en alder av 99,5 år ikke en gang brukte medisiner. Nå er hun også borte og mine kjære foreldre etterlater seg begge et stort tomrom i mitt liv.

I likhet med videoen "Pappas minne", har jeg også laget en liten hyllest til min kjære mor.

Den kan du se og høre på denne linken Mammas minne..