Veien til Valhalla

Mange nordmenn som utvandret til USA endte opp i Canada. Årsakene til dette var mange, men på begynnelsen av 1900-tallet var USA begynt å bli mettet på innvandring og det var ikke lett verken å finne seg nytt land eller arbeid. 

At svært mange nordmenn utvandret fra Norge og etablerte seg i Amerika, er godt kjent av de fleste, men at mange som utvandret fra Norge tidlig på 1900- tallet også slo seg ned i Canada er noe mindre kjent. 

Olav Horte og misjonæren Halvor N. Rønning var svært sentrale i grunnleggingen av det norske samfunnet Valhalla i Peace Country, nord i Alberta. Hvordan disse to med sine familier kom til Valhalla er en lang historie for seg selv. Jeg vil skrive mer om det senere..

Olav Horte og Halvor N. Rønning var svogere. Olav kom til USA sammen med familien i 1891. De slo seg ned i nærheten av Portland, Oregon. Rønning kom dit etter en periode som misjonær i Kina.

Vi har vel alle en gang i løpet av liv, enten i skoletiden eller senere, hørt om stedet Valhall. Vår barnelærdom fortalte oss at dette var et sted der gudene fra Vikingtiden bodde. Et sted som bare fantes der gudene fantes, og som ikke kunne finnes noe sted, om vi så lette på all verdens kart. 

Trodde vi den gang!

MEN, dersom vi i dag tar for oss et detaljert kart over Canada, nærmere bestemt den nordlige delen av Alberta, ville vi finne en liten prikk, nærmest som et lite rusk å regne, som bærer navnet Valhalla.

Hvordan kan det da ha seg at et lite sted langt ute på den Canadiske prærien bærer samme navn som stedet der de norrøne gudene bodde? Finnes det en sammenheng?

Jo visst finnes det en sammenheng, om enn kanskje ikke slik vi med det samme skulle tro. Men sammenhengen er tydelig for den som kjenner historien.

Om vi tar en reise hundre år tilbake i tiden, vil vi på dette stedet treffe flere mennesker som samstemt vil stemme i et rungende JA på norsk og si at det var nettopp der disse gudene bodde.  Og kom vi i snakk med disse menneskene ville vi snart få høre hvorfor de mente dette, og vi ville forstå og være enig. 

For alle som en gang har vært på en lang reise, langt borte fra hjemmet, lengter før eller siden hjem til hjemlige og kjente trakter. For mange av oss ville dette være en overgang, og vi ville snart være hjemme igjen, men de som forlot hjemlandet i denne tiden, var hjemlandet Norge og familien som ble igjen der, noe de bare kunne drømme om og lengte etter. 

Disse utvandrerne hadde nemlig forlatt de hjemlige trakter for aldri å vende tilbake igjen.

Dette var for de fleste en tung bør å bære, men felles skjebne er ofte felles trøst, og dersom man kaller stedet man bosetter seg langt borte fra hjemmet for noe som er kjent og for alltid vil minne en om hjemlige trakter, vil denne skjebnen være lettere å takle.

Dette var også tanken til de første nordmenn som kom til dette stedet i september 1912 og etablerte seg der. Valhalla, der gudene bor ble grunnlagt der, langt ute på den Canadiske prærien.

Men hvordan hadde det seg at så mange nordmenn fant frem til stedet som de etter hvert døpte for Valhalla?

Den gang fantes ingen kart over området med inntegnede veier de kunne følge. Moderne hjelpemidler som GPS var det heller ingen som hadde. Men i dag, mer enn 100 år senere har vi alt dette, og det er en enkel sak å finne frem til denne prikken langt ute på den flate prærien. 

Med bil i fri fart fra Edmonton vil en bruke ca 7 timer, med innlagt lunsjpause i Whitecourt, til Grande Prairie, som er å regne som en hovedstad i dette territoriet. Derfra videre ca 50 km mot nordvest og vi kommer inn til det som i dag nærmest er en spøkelsesby ved navn Valhalla. 

I årene mellom 1912 og 1916 kom flere og flere norske innvandrere til området til det som har fått navnet «The Peace River County», populært kalt «The Peace». (Navnet kommer fra elven «Peace River» som renner gjennom distriktet..)

Mange av disse norske hadde noen år bodd i Amerika, men på denne tiden var det vanskelig å få seg jobb der nede, og de fleste områder som tidligere var tilgjengelige til farming var allerede opptatt. 

Amerika hadde og satt begrensinger for innvandring fra mange nasjoner. Innvandringen hadde i svært mange år vært så stor at myndighetene mente det var nødvendig å begrense denne.
På samme tid åpnet Canada opp grensene sine for innvandring og gav bort land til den som ville etablere seg der, slik Amerika hadde gjort i nærmere hundre år.
Dette gjorde at mange drog nordover og fant seg land i dette enorme, uberørte landskapet som Canada var den gang.
Fra å være et svært levende samfunn med kirke, posthus, meieri og flere forretninger i sin storhetstid på 20, 30, 40 og 50 årene, er det i dag ikke mer enn rundt 50 mennesker som bor fast i ”Hamlet of Valhalla Center”. 

Mange hus står tomme, og enda flere er ramlet sammen eller blitt revet fordi de var ”en fare for omgivelsene” i den tilstanden de var i. 
Gårdsdrift, som var hovedgeskjeften til de fleste som slo seg ned her, er det nesten slutt på. I dag er det oljen som teller. ”Donkeys” står på annethvert jorde og nikker utrettelig mot den verdifulle jorden og enorme tankbiler raser frem og tilbake på veier der hesten, og senere traktoren hersket en gang i tiden. 

Men noen gårder blir holdt i hevd. Ca 300 meter fra Valhalla sentrum, ligger ”The Fimrite Farm”, der en helnorsk familie slo seg ned i 1916.. Nils og Inga Fimreite* er vår forbindelse til dette stedet. 
(*I Canada kalte de seg Fimrite).

Og hvem var nå alle disse nordmennene som kom til dette stedet og slo seg ned for så mange år siden? Og tar vi turen til gravplassen, ser vi navn som Fimrite, Flam, Finden, Larsen, Flaata, Flaten, Haugen, Gulbrandsen, Hansen, Nepstad og mange andre. Andre gravsteder i område inneholder like mange norske navn, i tillegg til noen svenske og danske. Lenger unna finner en tyske, engelske og til og med russiske navn. 

Det er mange historier som kunne, og kanskje burde fortelles fra den første tiden til de norske pionerene i Peace County og Valhalla. 

Fortellingene om familien Fimreite, og familiene Horte og Rønning, som fant frem til Valhalla og etablerte det norske samfunnet der, er noen av historiene som har gjort størst inntrykk på meg..

”The Peace County” med Grande Prairie som hovedsete er i det hele tatt bosatt med, og bygget opp av, en svært brokete samling av europeere, enten direkte innvandret fra sitt hjemland, eller kommet dit etter en del år i USA.

I sentrum av den vesle bygden Valhalla var det en gang i tiden både meieri, landhandel og et yrende liv. I dag er ingen ting av dette igjen der. 
En liten kafe finnes der de få innbyggerne møtes og snakker både kanadisk og norsk. Mange av den eldre generasjonen holder norske tradisjonen ved like, og det blir feiret både 17 mai og kongens fødselsdag. Norsk tradisjonsmat er svært viktig på disse dagene.

Av gårdene som låg i området rundt Valhalla er det noen få som blir holdt i hevd. Det er i den grad at de er paktet bort til større gårdsbruk som ligger lengre borte. Driften på de mindre gårdene er ikke nok til å livnære seg på, så disse bøndene tar seg jobb i det som er den største arbeidsplassen i distriktet, nemlig oljen, og pakter bort jorda si, slik mange bønder i Norge må gjøre.

Gården til familien Fimrite ligger som nevnt noen hundre meter fra selve sentrum av landsbyen (som egentlig bare er ett veikryss med noen hus rundt).

Det var i 1916 at Inga Fimrite kom til Valhalla med tre små unger. Nils, mannen til Inga, var blitt svært syk noen måneder tidligere. 
På grunn av problemer med statsborgerskapet hans, som gjorde at han ennå ikke var registrert som kanadisk, fikk han ikke behandling i Canada. Han ble derfor sendt til Norge for behandling. Nils kom aldri tilbake til Canada og Inga fostret opp ungene alene. 

Familien ble tatt godt vare på av de andre norske som hadde slått seg ned i området. Inga giftet seg aldri igjen og drev gården, samtidig som hun vasket klærne og laget mat til enslige sagbruksarbeidere, tømmerhoggere og gårdsarbeidere i distriktet. Disse igjen hjalp Inga med vedlikehold på gården og passet ellers på at hun og ungene hadde det de trengte for det harde livet i denne delen av Canada. Det handlet om å stille opp for hverandre i en felles kamp for å lykkes.

Ungene, to gutter og en jente, vokste opp i et godt hjem og både Inga og de tre ungene ble med tiden viktige for utviklingen i Valhalla- distriktet. Den eldste, Martin, tok med tiden over gården og drev samtidig en «Drugstore» i sentrum. Han var også styrer av det lokale meieriet i en periode. 

Martin giftet seg med en engelsk kvinne og de fikk fem gutter og to jenter. Alle disse bor i dag spredt rund på østsiden av landet. 

På våre turer til Canada prøver vi å kjøre rundt og treffe de fleste av dem. Det nytter ikke å reise dit bort i bare en uke, der må vi helst ha to til tre uker for å rekke over alt. Canada er verdens nest største land i utstrekning, så det er store avstander.

Vi har flere ganger vært i Valhalla og der blir vi alltid tatt godt i mot av de norskættede familiene som fortsatt bor i området. Det er da fast tradisjon å samles på den lokale kafeen i Valhalla, Melsness kafe, for kaffe og lange prater om gamlelandet.. 

Historiene til mange av disse familiene som etablerte seg i «The Peace» er samlet i to tykke bøker «Pioneer Round-up». Disse historiene er skrevet ned på 60- og 70- tallet av de som kom til Valhalla som barn og unge. Mange sterke historier om harde kår og blodslit for å få overleve kan man lese på hver side. 

Dette var noe alle disse familiene hadde felles, kampen for å overleve. Men det ble bedre ettersom årene gikk og gårdbrukerne kom i gang med innhøsting av korn og grønsaker, og fòr til dyrene. Avlingene ble levert til mottak flere steder i området og bøndene fikk godt betalt på gode år..

Valhalla og hele «Peace Country» vokste raskt og flere norske familier kom til. Og ikke bare norske. Det kom også mange fra de andre skandinaviske landene og fra Øst-Europa. Det gjorde «The Peace» til et multinasjonalt samfunn. 
Det er også kjent at flere av de som kom til distriktet drog videre etter noen år. Folk drog dit det var arbeid å få. De unge som vokste opp i Valhalla flyttet også etter hvert som de tok videre utdanning, og storbyen som lokket til seg mange var Edmonton. 

Grand Prairie, som altså er det største stedet i dette distriktet ser ut til å overleve, men småstedene rundt blir mer og mer fraflyttet og øde. Slik som med Valhalla.

Men historiene lever videre, og så lenge der finnes norske etterkommere der vil Norge være det forjettende land langt mot øst.

Et nærmere dykk inn i historiene om Valhalla kommer etter hvert her på denne siden..

Les om Inga og Nils på denne siden.. 

På Wikipedia kan man lese litt om Valhalla